En penn og et papir

I det siste har jeg merket at jeg savner den kreative delen av meg selv. Før kunne jeg sitte i timesvis med en penn og et papir, eller å sette sammen noe fra intet. Nå har jeg ikke tid og siden det er gått 2 år siden sist gang, så har jeg også mistet mye av både fantasi og kreativiteten min. Det er så trist, men samtidig så har instinktet begynt å kreve sitt igjen. Jeg føler at jeg burde, men finner ikke lengere tid - jeg har jo såvidt tid til å ta et enkelt bilde. Jeg må prioritere å ta bilder av sønnen min, men igjen så finner jeg ikke tid til å sortere og lage ferdig fotoalbumet hans. 
Jeg sier ikke at jeg er flink til å tegne eller at det jeg gjør er ekstraordinært på noen måte, men det å kunne sitte i de 20 timene og endelig begynne å se slutten på et prosjekt er en helt utrolig følelse, og er man ikke stolt da så eier man ikke følelser.
Jeg skulle ønske jeg kunne leve av dette, at dette var jobben min rett og slett. Da hadde jeg hatt tid og jeg kunne holdt på så lenge jeg trengte. Jeg hadde en lang vei igjen til å være i stand til å leve av det eller i det hele tatt bli god, men det er virkelig noe jeg hadde og har en enorm lidenskap for.
Hvil i fred min kjære kreativitet.