Dårlig med det du..

Vi er tilbake i hverdagen, en enorm kræsjlanding rett og slett. Jeg er litt usikker på hvor mye jeg egentlig gidder å dele på o'store internett, men helt ærlig så hjelper det å kunne skrive noe. Får det litt i perspektiv rett og slett.

Jeg har nevnt flere ganger her på bloggen at jeg lider av sosial angst - et nytt univers for mange uvitne der ute, dessverre. Og med angst følger depresjoner, dårlig selvtillitt, selvbilde og det ødelegger i grunn alt som heter livskvalitet. Noe jeg gjerne får trykt ned i halsen ved hvert møte med hjelpemidler, for at de skal gi utrykk for at de forstår det. Dette er noe jeg har hatt så lenge jeg kan huske, men ble ikke klar over før jeg allerede hadde fylt 16. Så jeg har hatt nesten 7 år på å begripe det, forstå det, akseptere det og vite at jeg må leve med det resten av livet. Det vil si et helt liv uten mulighet for varig kontakt med andre mennesker, aldri kunne slippe noen nært seg, kronisk utbrenthet, aldri være helt ærlig, aldri kunne holde på en jobb og ikke kunne utføre helt normale ting - som for eksempel en telefonsamtale.
Så etter 7 år har jeg slått meg til ro med det, jeg visste hva det var, og dette er ikke noe som kan 'kureres', greit nok. Men inn valser den kroniske depresjonen, jeg blir mer eller mindre kastet ut av skolen, føles ut som jeg blir slengt inn i et helvete igjen (og man brenner seg temmelig godt på det) og jeg forsto at det var på tide at jeg måtte krype til korset og be om å få være 'prøvedukke' hos legen med medikamenter.
Men innen konsultsjonstimen er over sitter jeg igjen med mer spørsmål enn svar.
Jeg har mest trolig nok en 'defekt' innabords og det er det lykkelige livet av å være bipolar. hurra..
Så heretter blir det gjevnlig besøk hos psykriater igjen for å oppdatere diagnosen, og ikke minst hvilken grad bipolar det er snakk om. Det beste jeg kan håpe på er at angst og depresjon er underliggende, og at alt er én diagnose og at jeg ikke har 3++ diagnoser. Uansett, konklusjonen er den samme, jeg fungerer ikke og jeg er 'syk'.

Kanskje en diagnoser ikke virker så ille for de utenforstående, men nevner så pent at dette kommer midt oppe i mye annet som jeg ikke kommer til å utdype noe mer, så dette var nok det absolutt siste jeg trengte akkurat nå.
Men igjen, på én måte så forklarer det en god del, og litt av grunnen for at jeg legger ut om det her er for at de rundt meg kanskje kan forstå hvor mine ekstremt store humørsvinger kommer ifra.

Så tja, livskvalitet? er dårlig med det du..