Skole igjen?

Disse dagene har jeg sittet å fundert på hva det skal bli av meg.. Man sier jo alltid "når jeg blir stor..." men når er man egentlig 'stor' da? Jeg sitter her uten utdanning, jobb eller hus og skulle ha vært 'stor' for straks 3 år siden i teorien. Jeg lener meg litt til at jeg har jo allerede et barn og en forlovede, så et lite stykke har jeg jo kommet på veien mot mot å bli voksen og selvstendig. Det er denne delen med å kunne jobbe og forsørge de nye familiemedlemmene da som er det store problemet og den enorme pusslespillbrikken som mangler. På grunn av alle de forskjellige problemene mine, slik som sosial angst, panikkangst, prestasjonsangst, manglende selvtillitt, kroniske depresjoner osv osv, så er jeg for nesten ett år siden erklært mer enn 50% ufør, og det i en alder av 20 år. Den svir litt, fordi det betyr at jeg mest sannsynlig ikke vil kunne holde på en jobb. Ikke før jeg får jobbet mer med problemene mine i såfall, og det er så lett å si det..
Uansett, så har jeg begynt å tenke på mer skolegang. Jeg har aldri hatt et ønske om å utdanne meg, eller en drøm om en viss jobb, så jeg er like blank om framtiden som et barn som akkurat har begynt i barnehagen. Jeg tar bare dagene som de kommer uten mål og mening om noen framtid. Så i dag satte jeg med ned å begynte å tenke litt.. Jeg har alltid sett opp til de som kunne gå kledd i uniformer som tilhører helse og omsorgsfagene, men jeg har aldri turt å sikte mot det fordi jeg ikke følte meg god nok, eller sterk nok til å tørre. Men uansett hvordan jeg vrir og vender på det, så er det uansett disse yrkene jeg liker best. Å være der for noen andre, å kunne by på seg selv uten å forvente noe tilbake. Akkurat hva en trenger innen helse. Men fordi jeg ikke har 10-12 år på meg å utdanne meg, så tror jeg valget har falt på helsesekretær, eller tannhelsesekretær. Helst det førstnevnte, og gjerne på et sykehus eller en klinikk. Jeg begynner å bli ganske gammel for å begynne på videregående igjen, da jeg kun har 3 år igjen hvor jeg har rett på skolegang, men pga alle disse problemene mine så kan NAV være til god hjelp for meg. Så planen min framover er faktisk å snylte hva jeg kan av NAV å få meg en skikkelig utdanning. Men selvsagt skal det være et hinder i veien, og dette hinderet er ikke rent lite heller. Jeg kan gå grunnkurs i denne byen, men etter det så må jeg flytte til Ålesund (nærmeste alternativ), noe ingen av oss vil. Jeg er ikke 16 år og alene lengere, jeg er en mamma med familie som må ta hensyn til resten av gjengen før jeg tar besluttninger. Så om jeg kan fullføre dette ønsket eller ei aner jeg ikke..
Jeg vet at de som er over 25 år kan ta noen kveldskurs til disse utdanningene her i byen, men innen jeg er klar til å gå de fagene så er jeg bare 23 år (jeg må uansett vente ett år før jeg kan søke skole). Så dette kan være min eneste utvei dersom å flytte ikke blir aktuelt. Så her gjelder det å kysse mange rumper på NAV for å kanskje være så heldig på grunn av særskilte grunnlag å komme seg inn på disse kursene.
Den største grunnen til at jeg ikke vil flytte er på grunn av at Lukas endelig har fått seg plass i den barnehagen vi ønsket, og jeg vil at han skal gå samme barnehage til han begynner på skole, og samme ang skole. Når han først har begynt, så vil jeg ikke rive han vekk fram venner og kjente fjes bare fordi jeg vil ha en utdanning.

Hva tror dere? Kunne jeg ha jobbet som helsesekretær?