Hvorfor jeg er tykk

Jeg vet hvorfor jeg har blitt så tykk i løpet av det siste 1,5 året, jeg vet det godt, men jeg har nok ikke tatt det til meg, bearbeidet det eller fortalt det til noen. Men jeg velger å begynne en plass i dag, og plassen er her.

Jeg er tykk fordi jeg har sørget siden fødselen av Lukas, jeg har sørget over å ikke lengere kunne kjenne liv i magen min, en grunn til å vise meg frem og være stolt over å være gravid med en stor og tykk mage. Aldri, aldri før har jeg følt meg så bra som når jeg gikk gravid, jeg følte meg unik og perfekt selv om jeg kastet opp flere ganger daglig til blodet rant og kunne ikke lengere stå i energi- og kalorimangel. Jeg sto ved en grense mellom undervekt og normaltvekt, som gravid. Jeg fikk ikke i meg mer enn en halv go'morgen yoghurt og en 0,5L cola light hver dag og var i elendig form, men jeg følte meg bedre enn på lenge, nettopp fordi jeg var gravid med det som skulle vise seg å være verdens herligste gutt.

 15 uker på vei

Å bære fram et barn var og er mitt livs mening, så dette var stort! jeg elsket hver dag å kunne følge utviklingen ettersom magen ble større og sparkene hardere. Han kunne snu seg så hele magen levde sitt eget liv og jeg kunne høre på hjerterytmen hans med doppleren.

 36 uker på vei

Mot slutten kunne jeg få respons av han ved berøring, og jeg pleide å stryke han over området der han lå med rumpa ut mot magen, når jeg la meg, og dette fikk han til å sovne selv etter fødselen også. Jeg kunne gripe tak i en fot eller en hånd å kjenne alt han gjorde og føle at han var i live. Dette var mitt livs største opplevelse.
Når han ble født, mistet jeg dette, selv om det å få et barn å kunne lukte han og kjenne han, høre han og kommunisere med han var utrolig og gjorde meg lykkelig, så sørget jeg over å å ha 'mistet' babyen min i magen. Alt liv var borte, der var ikke mer å følge med på og i grenseland ved undervekt så var det ikke store magen igjen heller.
Etterhvert ble jeg for opptatt til å passe på meg selv, det kunne gå dager uten at jeg så på meg selv i et speil. Alt som betydde noe var å være med mitt nyfødte barn. Jeg spiste når jeg fikk tid, men uten at jeg visste det da så spiste jeg kun feil mat og nå som jeg kun spiste for meg selv så økte vekten også. Det begynte sakte, men etterhvert som sorgen ble tyngere så begynte magen min å vokse også.
Jeg er skråsikker på at i underbevisstheten min så ønsket jeg meg en gravidmage, enten den var fylt med mat eller baby. Jeg ble rett og slett besatt av å være gravid, og greide ikke å legge fra meg tanken og heller tenke at nå var reisen over og jeg har fått barnet mitt. Det første året turte jeg ikke å begynne å slanke meg fordi jeg ammet på fulltid og i bakhodet mitt så var der en stemme som hver dag fortalte at om jeg sluttet å spise, så ville ikke barnet få nok melk. Dette  gjorde vondt verre og det var ikke før etter et par måneder etter at jeg sluttet å amme at jeg begynte å tenke på vekta mi igjen, men nå var det trolig for sent. Jeg tror om jeg bare hadde begynt med en gang, så hadde ikke vekta rukket å klatre så høyt som den til slutt gjorde. Nå greier jeg ikke å bevege vekta i det hele tatt (nedover) omtrendt, og jeg er mest trolig syk uten diagnose.
Jeg er sykelig besatt av å være gravid, og jeg har et stort lager med tester som jeg tester ofte med. Vi prøver ikke å få barn nå og der er ingen grunn til at jeg skulle ha blitt gravid, men jeg greier ikke å slutte å teste allikevel.
Jeg slet også med å komme meg over fødselen og den tok det 1 år å bearbeid, og nå 1,5 år etter kan jeg endelig fortelle om den eller tenke på den uten at en sår gråt følger. Så selve fødselen var også noe som kan være med på overvekt, å trøstespise rett og slett. 

Dette bildet er i nåtid, og det vil trolig ikke ligge så særlig lenge, men det viser at jeg kunne like gjerne ha være noen uker på vei..

Jeg har nå nærmere 20 kilo å gå ned før jeg er fornøyd, men de kiloene er ikke bare bare å gå ned. Jeg merker godt at kroppen min nå er ikke som før, det er beinhardt å miste vekt i forhold til da jeg som 14-15 åring droppet 20 kilo på 3 måneder, easy peasy.

Jeg ønsker meg fler barn, men enn så lenge så er jeg redd for at jeg blir besatt av den graviditeten også og det å få et nytt barn og kunne likestille de er også er problem jeg er redd for at skal dukke opp.
Jeg elsker barn, så jeg håper ingen får feil oppfattning av meg og tror jeg blir gravid i hytt og pine kun for graviditetens skyld. Lukas var planlagt og det vil det neste barnet være også!