Nå er hun fri

Jeg har utrolig lite å oppdatere om i det siste, føler ikke for å dele så mye, men om jeg ville så hadde det ikke vært noe spennende å oppdatere om lell..

For to dager siden måtte jeg ta den harde avgjørelse om å avlive et kjært kjæledyr på 5 år. Stakkars jente.. Utrolig hvor vondt man får av et slikt valg, selv om det var for det beste. Endelig slipper jenta mi å ha det vondt lengere og nå kan hun endelig få sove i fred.
Jeg kan ikke annet enn å kjenne en enorm skyldfølelse og for å ikke snakke om den dårlig samvittigheten. Det var jeg som måtte si at ja, vi har bestemt oss for å la henne slippe, du kan få gi henne sprøyten nå. Og med det var det gjort. Som en av og på knapp og jeg er gud. Hadde det ikke vært for at Lukas var med meg når dette skjedde så hadde jeg brutt sammen i strigråt. De som kjenner meg, vet hvor glad jeg er i dyr. De kunne like gjerne ha vært mine barn, så du kan se for deg hvordan det hadde vært å måtte avlive ditt egent barn med en overdose med narkosemiddel og du måtte sitte der å vente på at det var over.
Jenta, Lilly, var svært syk etter å ha vært igjennom dyremishandling i 5 år (hele sitt liv). Hun hadde pådratt seg MBD og bare det var en nesten uhelbredelig tilstand og det hadde vært en lang og vond reise for å bli kvitt. Det innebærer at hun aldri utviklet seg helt eller riktig og slet med å gå, bevege seg eller de små oppgavene vi tar forgitt. Hun sluttet til slutt å spise og falt raskt ned i vekt, det var bare snakk om uker før hun hadde sultet seg. Vi tok henne imot uviten om tilstanden hennes grunnet eiere som ikke eide kunnskap om disse dyra og derfor ikke visste at hun i det hele tatt var syk.
Vi kjempet for henne i 3 måneder, prøvde alt for at det skulle gå bra med henne. Der var ingenting vi ikke prøvde og dermed var det ingenting vi kunne gjøre for å redde henne. Stakkars jente..
Vi valgte å ta henne med hjem igjen etter legebesøket for å gi henne en verdig slutt på livet, med en begravelse.
Jeg greier faktisk ikke å beskrive hvor vond en slik sak er, hvor ille den ekle klumpen i magen kjennes og hvor forbandet jeg er på de som er skylden i at dette måtte ende slik. Dyremidhandling skulle ha hatt en strengere straff enn hva vi har her i Norge.
- Jeg håper jeg aldri må oppleve dette igjen.

Ellers, så har det ikke skjedd særlig mye her hjemme. Jeg driver fortsatt å bleker håret og nekter fortsatt å fortelle hva det ender som, men jeg kan trygt si at håret mitt dør snart :P
I går gikk jeg og Lukas hele veien bort til mormor (ca. 10 minutter å gå) uten vogn! Skal si den gutten er sterk, for det var ikke en eneste klage på vei bortover og han elsker å kunne bevege seg så fritt og ikke minst langt. Blir friluftsmenneske han tror jeg. Men frisk luft tror jeg ikke han har godt av, for han var nemlig så hyper etterpå at man skulle tro han var langt oppi skyene på sukker. Babblet og lo, hadde det kjempemorsomt for tilsynelatende ingenting! Merker at han har blitt mer barn nå ja, for han reagerer anerledes på ting og han gjør så mye nytt også. Helt klart, så forstår han veldig mye mer også!
Under besøket til vetrinæren som jeg skrev om over så begynte han å ta etter en hund som bjeffet på et annet rom, det var den første gangen han har sagt "voff!", eller "waff!" som han sa, og det var en hund som lærte han det! Sånt synes jeg er utrolig morsomt med han for tiden.
Det jeg derimot liker mindre og mindre er folk som påpeker hvor lang han er. Jeg forstår ikke helt hva som gir kassedamer retten til å påpeke et fremmed barns utseende jeg. Kanskje det ikke var ment negativt, men måte hun sa det på fikk han til å høres unormal ut. Noe han ikke er. Ikke er han særlig lang heller, helt normal. Dette har jeg fått høre av flere, så lenge han har levd "åh så lang han er!". Han er jo helt normal.. haff! men det er ikke noe jeg skal henge meg opp i. Det er trolig bare en kvalm følelse som kommer ved de ordene "du er så høy", etter min egen barndom. Det var den 'mobbingen' jeg måtte igjennomgå i 12 år før jeg bestemte meg for å kutte ut skole helt, for å få det til å slutte, men fortsatt plager det meg å få høre det. Det har gjort å være høy til en stygg tilstand, og det gjør meg vondt å få høre at min sønn er høy også. Men som sagt, det skal nok ikke få bite så hardt i meg denne gangen, heldigvis for han så er han gutt og da er det greit å være høy.

Utrolig hvor mye man ender med å skrive når man egentlig ikke hadde noe som helst å si..