Litt hardbar, mest lei meg

Jeg føler meg så dum når jeg blir fortalt om og om igjen at barnets rutiner burde etableres så tidlig som mulig, gjerne med en gang man har kommet hjem fra sykehuset, og jeg sitter med en 4,5 måneder gammel baby som er blank for rutiner. Ingen tror jeg prøver og ingen vil høre når jeg sier jeg har prøvd ALT. Jeg snakker om kveldsrutiner og det å legge barnet for natten.
Han vil ikke ta smukk eller flaske og krever puppen dersom han ikke blir trillet i vogna over dørstokken til han sovner, og i en kamp om å venne han til å få ham til å sovne selv, har jeg i kveld sunket så lavt at jeg lot han ligge å gråte seg hes i en halvtime. Så ufattelig vondt å høre på at barnet virkelig trenger deg, men du velger å overse det. Jeg gråter like mye inni meg selv og jeg greide derfor ikke å fullføre dette. Tok han opp og etter litt kos så fikk han ligge i vognen sin. Jeg synes å la et barn ligge å gråte seg ut er rett og slett uhumant av folk å gjøre, og tenk at dette anbefaler helsesøstre. Barnet vil miste tilliten til sin mor og føle seg utrygg og uelsket. Babyen har ligget tett inntil mor i 9 måneder, hvor er logikken i å la det ligge alene og gråte seg i søvn etter dette?
Det er kanskje disse tankene som gjør at jeg sliter med å finne hans søvnrutiner, men jeg har aldri følt meg mer rotten enn etter dette.


Har du et tips til å få ham til å sovne selv uten smukk eller pupp vil jeg gjerne høre det! For min del kan han fint sove i vogna si, men å trille vil gi en dårlig søvnassiasjon senere.