En sint og barnslig mor som skyldte på hormoner

Da var jula og nyttårsfeiringen over for denne gang og vi er inne i 2010.
For mange år siden, jeg må ha vært 10 år gammel, lå jeg å fantaserte om fremtiden og året 2010. Jeg skulle fylle 20 år og innen den tid var jeg sikker på at jeg hadde et barn og jammen sant så stemte det også. Jeg også forlovet og det med verdens herligste person så man kan si at jeg fikk det både i pose og i sekk.
I det nye året, på lik linje med alle andre år, så hører januar med til å etablere nyttårsforsettene og også i år er de i gang. Jeg har en haug med forsett, men kanskje de topp viktigste er å lære meg å spare mer penger for er ikke vi fattig nå så peiler jeg ikke hva fattig er for en middelsklasses familie. Ellers så burde jeg komme meg i bedre form før jeg mister grepet helt, merkelig hvordan kroppen oppfører seg etter en fødsel..
En annen ting er jeg nå har bestemt meg for å kjøre opp til Juli, til jeg fyller 20 år så skal jeg stå med lappen i hånda. Jeg har allerede begynt å pugge som ei rotte til teoriprøven og jammen sant begynner den å sitte så nå kan jeg kanskje få fullført den også. Etter den så har jeg kun litt bykjøring, mer øving på parkering og deretter førerprøven, og vips så er jeg ferdig. Lettere sagt enn gjort selvsagt, jeg er jo treig som bare det bak rattet. Ikke fartmessig tho, bare i oppfattelsen =/.
Jeg har funnet ut at med barn, så er bil nødvendig. Men jeg snakker ikke om å kjøpe bil enda for det har jeg ikke sjangs i havet til å få råd til og ikke er jeg villig til å ta opp lån heller.
Det siste av de viktigste forsettene må være å være mer positiv. Jeg glefter og kjefter, er negativ og barnslig i samme slengen som aldri før og nå må det være nok. På tide å ta seg selv i nakken og rette opp oppførselen, for nå går det ikke an å skylde på hormonene under graviditeten lengere.


Nå har Lukas fylt 3 måneder, tennene er på vei og jeg merker det godt på en stadig våt skulder etter å ha blitt gneggd på i lengere tid.
Han har fått den første vaksinen sin og det likte han ikke i det hele tatt. Fornærma resten av dagen og er vrang å ha med å gjøre. Og det var jo jeg som var mest nervøs, og trengte nesten mer trøst enn han selv.
Vi har hatt en del feber den siste tiden som et resultat av tennene som melder sin ankomst så den siste tiden har vært tung for oss alle med lite søvn og dryge dager.

Nå kommer bedre tider i vente, jeg bare føler det på meg :)