Mitt fineste minne

Mitt aller beste minne skjedde rundt denne tiden i fjor. Jeg nærmet meg høygraivd og hadde en del kynner (sammentrekkninger av livmor, 'falske rier') i ny og ned, helt normalt. En natt ble jeg og Cato sittende opp hele natten å se filmer, tv, spille, snakke og bare ha det koselig. Etterhvert merker jeg at jeg får en del kynner, ikke noe jeg tenkte på siden dette skjedde stadig vekk og de kom til å gi seg etterhvert. Kynner er vonde, men ikke fult så vonde som sterke rier, men det gjør at du imidlertid ikke greier å bevege deg så mye, så dette var helt klart noe jeg la merke til. Vi fortsatte å snakke og til slutt begynner solen å stå opp. Cato hadde akkurat kjøpt et fjernstyrt fly som jeg fant veldig fascinerende. Vi hadde drevet å fløyet det inne i en stund til vi kom på å dra ut. Flyet havnet oppå nabotaket og det var et realt styr å få det ned, uten å vekke noen i nærheten. Vi bodde i et område svært mange lå å sov på dette tidspunktet. Etter å gjort dette to ganger finner vi ut at det er noe smartere å dra ned på fotballbanen vi bodde like ved. Der gikk det greiere (bortsett fra å måtte redde flyet ut av en fremmed hage like ved), men nå hadde jeg bevegd meg såpass mye at kynnene ble sterkere, oftere og må ærlig si at jeg tror dette var effetive rier (svake) uten at jeg ønsket å skremme Cato ved å fortelle det. Jeg var i ca. 27 uke og om babyen kom nå, så var overlevelsessjangen svært liten, så jeg overså hva som kunne skje og bestemte meg for at han ikke skulle komme nå. Jeg sa svært lite om det, bortsett fra at jeg hadde litt kynner.

Vi var ute hele natten og vi så på soloppgangen og de første solstrålene som traff oss. Det var helt stille rundt oss, som om vi var de eneste som fantes. Luften var fuktig og kald, men solstrålene var varme og gode. Det var nettopp denne soloppgangen som gjør det til mitt beste minne, hele atmosfæren var helt ubeskrivelig. Følelsen av å kun ha Cato og Lukas med meg og ingen andre fantes var kanskje den beste følelsen jeg har kjent. Det faktumet at jeg kjente disse kynnene i tillegg gjorde at jeg følte hvor i live vi var og at Lukas hadde det bra også. Alt var så perfekt!
Som jeg nevnte tidligere her, så var dette effektive rier. Jeg har ikke fortalt noen om dette før, men nå som jeg har opplevd ekte rier så var det ingen tvil om at dette var det samme. Jeg er også overbevist om av grunnen til at alt stoppet opp var fordi jeg var så såpass bestemt på at det var for tidlig for han å komme da. Da jeg ble lagt inn til fødselen ble de overrasket over hvor fort livmorhalsen flatet seg ut og dette er den faktiske forklaringen på hvorfor det gikk så fort. Jeg hadde allerede begynt mange mange uker før selve fødselen.

Alt i alt, så er dette mitt aller beste minne. 
Skulle ønske jeg kunne få oppleve det igjen.
Vi hadde det så bra.