Min vekthistorie

Det er ikke til å legge skjul på at jeg har i mange år hatt problemer med forholdet mitt til mat. Slik som så godt som alle gjør, så begynner man å se på seg selv i det puberteten inntrer, og jeg var ikke noe annerledes. Jeg spiste til jeg nærmest meg overvekt til jeg begynte i 9. klasse, da var det noe som skjedde og jeg ville forandre meg. Jeg var lei meg, og svært misfornøyd med kroppen min. Jeg har alltid hatt sosial angst og hadde derfor få eller ingen venner, men ved dette tidspunktet var jeg ikke klar over at det var noe så seriøst som angst, og derfor ble jeg svært oppmerksom på at noe var galt med meg. Hvorfor ellers skulle ingen bli venn med meg? Det var jo ikke slik at jeg ikke prøvde, men ingen virket ekte og jeg ble lett brukt som pit stop for folk som trengte omsorg, om det så bare var for en liten periode. Jeg hadde jo ikke noe imot å være en hjelpende hånd og være med i å reise de opp igjen, men jeg ville ha lyvet om jeg sier at jeg ikke kjente på dette. Siden ikke ingen ble værende måtte det være noe med meg, jeg var jo heller ikke så pen som de andre og det var med den tanken jeg innså matproblemet mitt. Jeg spiste mye og jeg spiste feil. Jeg hadde ved uvane å drikke mye brus, og dette kan mange skrive under på, og siden dette var noe jeg hadde fått høre ofte så var det det første som ble kuttet ut. Jeg dro fram et eldre minne hvor jeg ikke likte kullsyre, noe jeg egentlig ikke gjør og jeg holdt meg til den tanken. Men, det ingen hadde tenkt på var at det jeg drakk var lettbrus, og det inneholder søtningstoff som gir sultfølelse. Da det ble kuttet helt ut var helt uten mulighet til å føle sult og jeg hadde aldri lyst på mat heller. Jeg begynte å falle i vekt, og jeg falt fort. Det gikk ca 1,5 mnd og jeg var nede med 10kg, og det var nå jeg innså at jeg begynte å få motsatt problem fra det som var tidligere. Jeg begynte å gå ned med vilje og ville begynne å trene i tillegg. På dette tidspunktet var jeg så lita at jeg hadde min mor som sjef, hun bestemte alle mine bevegelser så trening var ikke aktuelt (i allefall ikke på treningssenter). Nei det var greit det, selv om jeg var sur for valget hennes. På grunn av dette valget vet jeg med sikkerhet at jeg begynte å se negativt på trening og jeg har holdt meg unna alt som inneholdt fysisk aktivitet siden den gang. Jeg skulket gymtimene, mest fordi da kunne andre se kroppen min, men også fordi jeg hadde en negativ holdning til trening.

 Det gikk 1,5 mnd til og nå var det jul, jeg hadde gått ned 17 kilo og jeg var nede på 47 kg og ca 1.68 høy, noe som vil si en BMI på 16. Like etter jul fikk jeg se et bilde av meg selv, og da så jeg for første gang hvor tynn jeg hadde blitt. All mobbing og kommentarer var ikke nok, men dette bildet slo meg hardt. Jeg begynte å innse at jeg måtte opp igjen. Her gikk det galt, igjen. Jeg gikk for langt opp og jeg greide absolutt ikke å stoppe eller gå ned i vekt igjen. Jeg ble nok en gang misfornøyd og deprimert. Dette foregikk i mange år, helt til jeg ble graivd. Da jeg ble graivd ble jeg så kvalm at jeg kastet opp nok til å gå ned 8kg. Magen ble etterhvert stor og jeg har aldri følt meg så bra som når jeg var gravid og dette er en veldig skummel følelse. Jeg kan ta meg i å ønske ny graviditet i nåtid, kun for å oppnå dette velværet igjen, og dette er selvsagt helt feil! Det går ikke an å beskrive en slik forvirring og aggresjon som kommer av disse tankene. Så en ting er sikkert, jeg er ikke klar for ny graviditet før jeg greier å legge fra meg disse tankene. Så nå skal jeg ned til komfort vekta igjen, uten å gå for langt. Jeg har valgt å legge alt om vekta offentlig og jeg forteller samboer hver gang jeg veier meg for at noen skal være i stand til å stoppe meg når jeg har gått for langt. Problemet er bare at vekta rikker seg ikke, svangerskapsvekt er det verste jeg har vært borti, den vil absolutt ikke av. I morgen begynner jeg på treningstudio for første gang, det er på tide å gå den veien jeg ikke fikk sist. Jeg skal ned 10 kg, dette er fortsatt innenfor normalvekt.

Det varte bare i 3 måneder sist vektproblem, og det er ikke nok til å kalle det en sykdom. Jeg kunne ha skrevet mye om denne lille tiden min, men blogg egner seg ikke.