To babyer

Gutten min vokser for hver dag som går og det gjør meg forvirret. Jeg er både stolt over han for å ta til seg så mye nytt så fort og ofte og se han blir selvstendig, men jeg føler også at jeg mister babyen min. Jeg har ingenting imot at han vokser og blir en stor gutt, men det er svært frustrerende at det må gå så fort. Snart har det gått 10 måneder siden fødselen, som jeg fortsatt prøver å bearbeide, og det føles ut som det var i forrje uke. Ting skjer, og ting skjer fort!

I dag dro lille Tara hjem til familien sin og her hjemme ble det brått tomt. Lukas hadde lekt med henne i hele dag og plutselig var hun borte, og Celvic var jo ikke leken i det hele tatt så gammel som han har blitt.
Det å ha Tara her var en sann fornøyelse og det merkes at hun er ung. Piper om noe er galt og piper om hun må på do, piper når hun er sulten og piper når hun vil ha kos. Det har rett og slett føltes ut som å ha enda en baby her i huset. Det må også nevnes at hun er utrolig god til å leke gjemsel! Vi har to eller tre ganger måttet snu leiligheta på hodet for å finne henne, og så mørk som hun er i pelsen gjør det ikke noe lettere å finne henne heller. Gjemmer seg i krinker og kroker, og vi fant henne en gang under sofaen, oppå en bjelke inne i det hjørne. Det tok oss flere timer å få øye på henne og dette var rett før hun skulle bli hentet så da ble det panikkleting. Hun var så godt som forduftet i tillegg til å være musestille når hun gjemmer seg.
Nå har hun kommet seg hjem til seg selv og jeg føler at familien hennes var helt klart riktig valg. En god kjernefamilie med masse kjærlighet å gi!